Det hjelper å protestere: Egen kategori for enslige

I følge Retningslinjer for startlån fra Husbanken havner enslige i gruppen ”økonomisk vanskeligstilte”, det er i hvert fall slik det må tolkes.

I Retningslinjenes pkt. 2, Hvem kan få lån, heter det:

”Startlån er behovsprøvd og kan omfatte blant andre unge i etableringsfasen, barnefamilier, enslige forsørgere, funksjonshemmede, flyktninger, personer med oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og andre økonomisk vankeligstilte husstander.”

Kan vi tolke dette annerledes enn at vi som bor alene, og må klare oss med én inntekt, som arbeider og betaler vår skatt av Husbanken plasseres i gruppen ”andre økonomisk vanskeligstilte”? Vi er ikke ”vanskeligstilt” i den forstand som de øvrige som nevnes i denne gruppen, det er bare det at vi kanskje må ha litt ekstra hjelp (les lån) for å kunne konkurrere med to-inntektshusholdningene, bl.a. på boligmarkedet.

Dette føyer seg inn i rekken av tilsvarende formuleringer i politiske programmer og uttalelser, vi er en ”ikke-gruppe”, selv om vi nå utgjør nesten 900.000 av landets voksne befolkning og ca. 40 % av landets husholdninger.

Stigmatisering

Når jeg bruker uttrykket ”bl.a.” så skyldes dette at vi opplever denne stigmatiseringen også på andre områder. Mye faller faktisk dyrere for oss som er enslige, for eksempel det å reise. Enkeltromstillegg, ingen gode ”familietilbud”; snarere opplever vi at et kjent slagord fra reiselivesbransjen: ”Reis to – Betal for én”, blir snudd rundt og for oss innebærer: ”Reis én – Betal for to”.

Vi må dekke alle våre utgifter til livsopphold ut fra én inntekt, i et samfunn hvor ”kostnadslisten” stort sett er lagt opp for to inntekter. Dette synes faktisk de fleste politikere at er helt ok – Kanskje fordi at de enten lever i en to-inntektshusholdning, og/eller tjener så mye at det ikke spiller noen rolle for dem.

Ikke almisser

Vi ber ikke om almisser, kun om forståelse og rettferdighet. Som yrkesaktive enslige kan vi gjøre opp for oss når bare forholdene blir lagt til rette slik at vi får låne det som er nødvendig for å kunne skaffe oss en egen bolig i dagens marked, og får noe lengre tid på å betjene vårt boliglån. Dessuten bør det i all rettferdighets navn kunne gis en kompensasjon for merutgiftene ved å bo alene, noe som enkelt kan ordnes, for eksempel med et særfradrag i skatten.

Til slutt

Hvordan kan regjeringen, politikerne, Husbanken og andre unngå å behandle enslige eller aleneboende som en egen gruppe?

Hvorfor blir ikke gruppen på snart 900.000 mennesker tatt alvorlig?

Elsebeth Bache

daglig leder

Ensliges Landsforbund